nightiming

Klokken er fire tjue.
Jeg har blitt så vant til det faktum at klokken stadig er langt over leggetid at det tristnok påvirker meg og min lengsel etter søvn minimalt. Jeg er liksom blitt immun mot hverdag, normal leggetid og rutiner. Dagene går i ett og jeg har et evigvarende kappløp mot tiden. De kaller det ferie. Så da sitter jeg her etter en vellykket joggetur klokken elleve på en lørdagskveld og prøver å sortere tankene mine og gjøre dem om til ord. Hvem trenger å sosialisere seg med medmennesker for å utnytte nest siste lørdag som Britisk innbygger?



Har lenge vært gira på å skrive et innlegg her igjen men har hatt så skrivesperre. Jeg lever i nuet i en boble av motstridende følelser. Etter fiaskoen av en eksamensuke med høy hostefaktor og feber fra nasjonaldagens vellykkede trettitimers feiring, har jeg valgt å gå videre med livet mitt og dytte alle negative følelser langt ned i ubevisstheten. Jeg er fortsatt litt syk men dessverre ikke nok til å bruke det som en unnskyldning lengere til å spise sjokolade og vike diskret unna sommerkroppen 2014. Ferien har vært et rent kaos av planer og jeg sover nå i Bungalowen for første gang på ti dager. 

Unpredictable. So damn unpredictable. Maybe that's why I love life.
All the unexpected things, one after the other, a whole lot of pure surprises.
I think I'm in love with life and all the fantastic things, experiences and people, 
it has given me so gently on a massive silver-plate.

Lucky? I'd say beyond lucky.

Denne dagen om to uker, fjorten dager, er jeg hjemme i min egen seng med min egen familie og mine nydelige venner. Hva tenker jeg om det? Så sabla mye, men likevel så veldig veldig lite. Det er meningen at jeg skal ha en følelse om dette. Det er liksom ganske stort egentlig. Ti måneder har jeg brukt på å bygge meg et liv her nede, på å finne meg sjæl. Om noen få dager får jeg det aldri igjen. Jeg er litt usikker på hva det betyr for meg. Føler jeg meg ferdig og klar eller trenger jeg mer tid. Jeg er sjanseløs og ber til de høyere makter om å gi meg svar.  "Jeg skal snart hjem". Det gjør meg så forvirret at det kan sies på så mange forskjellige måter. I det ene øyeblikket er det den vakreste setningen, det klinger i ørene som de fineste tonene. Mens i det andre øyeblikket er det den verste setningen, det sprenger ørehinnen og skaper en kontant stikkende smerte. Så sannheten er at jeg kan prøve å forberede meg mentalt så mye som mulig til dagen jeg drar, men jeg vil aldri ordentlig forstå hva jeg føler om dette før jeg har ordentlig dratt. Det eneste jeg er sikker på er at jeg har to liv jeg elsker. Jeg er bortkjemt på livet og menneskene som skjemmer meg bort. Det er ingen tvil om at jeg gruer meg meg så utrolig mye til å rivløse meg fra det jeg har oppnådd og fått her nede. Det som er et levende resultat på hard jobbing og seier. Allikevel er det en liten glede å finne i alt dette. Dypt der nede koker en vulkan av hjerteskjærende følelser som venter på å bryte gjennom overflaten. Kritiske følelser om at livet og alt det vakre det gir meg en gang tar slutt. Og akkurat nå er mitt britiske liv nestemann til å hoppe planken. 



Signatur

A er alt best og ekte

Første eksamen står for dør og jeg er offisielt i gang med å slepe meg gjennom to grusomme uker og en heidundrandes god helg. Hjernekapasiteten min er utrolig limited nå og det er svært lite annet jeg har tid til å tenke på enn å bestå diss eksamene med glans. Snakkes om to uker, hvis jeg overlever.




 

Signatur

melodi

festival
Line breaks: fes¦ti|val
Pronunciation: /ˈfɛstɪv(ə)l   /
NOUN

1
 A day or period of celebration, typically for religious reasons
2
 An organized series of concerts, plays, or films, typically one held annually in the same place:

Ellie Gouldings honningsøte cover av klassiskeren "your song" sniker seg kilende under huden min og drar meg atter en gang inn i en drømmende tilstand. Jeg blir lamslått, bedøvet av den klare stemmen, den simple og uanstrengte måten å kommunisere på. Det er liksom noe ved det. Noe som gjør meg nummen og sårbar. Det er ingen tvil om at spillelisten hever sin standard for hver "tune", og når Dan tar med seg resten av dragene og leverer "Amsterdam" i en klasse for seg selv, kolliderer  følelsene inni meg og plutselig har jeg ikke kontroll. For der stod jeg i London's beste crowd og lot meg drive med mens Imagine spredte energien og skapte stemningen ingen kunne motstå. Og det er da jeg forstår at jeg må tilbake. 

Jeg liker å tenke på Hovefestivalen, akkurat som jeg liker å tenke på alt det fine denne verden har å by på.
Jeg liker så godt å tenke at Hove samler det beste av free-thinking norsk ungdom og plasserer de i en tidløs boble. 
Det er bare noe magisk ved de deilige tonene av oppvarmingsmusikk i bakgrunnen av et godt vors, - som signaliserer klarsignalet for en uforglemmelig lang kveld. Atmosfæren som er fylt av glede og spenning, og følelsen av magen som knyter seg sammen når du innser at du er på riktig sted på riktig tid. Menneskene som går så naive rundt uten en eneste bekymring, latteren som høres langt i det fjerne, gitarklitring i skumringen, en ubedt klem fra en fremmed og det sterke båndet som knyttes til et falleferdig, godt brukt, telt.  
Det er da du vet at du er lykkelig. 

Jeg får nesten lyst til å ta meg friheten å si at Hove er mer enn et bra sted med fantastisk musikk. Det er nærmest en sinnstilstand der du blir hypnotisert til å godta det faktum at ingen bryr seg om at du ikke har dusja på et par dager. En tilstand som får den mest "up-straighte" modellen til å få pukkelrygg. Det er et sted der rugsprø og Mr. Lee lever sine glansdager og de med rettetang biir sett ned på. Det er et sted der de fleste sosiale normer blir brutt uten at noen legger merke til det.
Fordi på Hove kan du liksom være deg selv og litt mer. 

Min tidligere erfaring som imitator av en sjelden desperat belieber på ca. hver eneste konsert, har vært mer enn vellykket. Strålende gjennomført. Terningkast 6. Så drømmen er vel å møte disse menneskene som gjør sommeren så sabla uforglemmelig. Kanskje denne gangen er det min tur til å forme meningsfulle ord, stamme meg gjennom et hav av setninger og diskutere graciøst om livet og fremtiden.

Så mens Karpe Diem's "Sakte film" spiller meg til søvne, slipper jeg pusten. Jeg ønsker meg et siste ønske om at Norges stolthet av en rapduo runder av tidenes festival line-up,
mens jeg til slutt innbiller meg at et stjerneskudd faller

#HOVEBLOGG14

Signatur

har du sett på makan?

Dere kan ikke tro deres egne øyne? Ikke jeg heller. Mandag 28.04.14 var virkelig en dag fylt med fryd og gammen. Mine venner her nede sendte ut invitasjoner til avskjedsfest (deporteringsfest som de fint kaller det) og femten stk av mine gale InEx jenter slo pusten ut av meg. Nå har det jammen meg klikka der borte for dere, men wow, som jeg digger det. Så da blir det selvfølgelig oppmøte på InEx's helligdag/ 17.mai i år også.

I det siste har jeg bare gjort revision og trening. Jeg studerer som en gal, noe som er et helt nytt fenomen for meg. Selv om redselen for å tørke ut alene er stor, så tyr jeg til desperate tiltak ved å fylle dagene med "revisionclubs ala wiikers" hvor vennene mine har obligatorisk oppmøte og jeg byr på underholdende lav IQ. Godnyheten er at jeg hadde spansk muntlig eksamen på fredag og klarte utrolig nok å stamme meg fram til en A. Da er det bare åtte igjen (og en heidundrandes 17. mai i midten av det hele.) også kan jeg puste lettet ut.

Livet i England er akkurat nå helt prima. Solen stråler og gleden sprer seg som ild i tørt gress. I går koste jeg meg med nødvendig shopping i mitt eget selskap, også møtte jeg vertsmor som tok meg med på en smakfull middag og et glimrende Mamma Mia! show i London. Sommerfølelsen kjennes på kroppen og ingenting er bedre enn en frisk joggetur langs strandkanten mens solen steker deg i ryggen. Shadesa er funnet frem for lenge siden og energinivået er maksimalt. Kjærligheten for vennene mine blomstrer som våren sjæl og jeg holder nesten på å akseptere det faktum at jeg bor med tre katter.  I nuet er det svært lite mer jeg kan be om og det er også svært få steder jeg heller vil være. #utveksling ass.

Signatur

femti dager

Så intensjonen er egentlig å ta en tidlig kveld, men tenkte jeg bare skulle stikke innom å gi fra meg et lite livstegn. Til tross for at jeg mistet alt av Iphone Hvit 5C NYYY(!!!!!) og bankkort og studentkort osv. da en stakkarslig dame så fristelsen og rappa den ut av tursistlomma mi, som om det var barnemat, i ferien, har jeg hatt en historisk (til ære for 95 gutta der ja) ferie. Familien min har vært her, jeg har reist masse rundt og kost meg mildt sagt gløgg i hjel. Ellers sitter jeg her i England og råtner i ni eksamener og trøstespiser sjokolade, mens RT leverer nok en gang og 17. Mai aka InEx's helligdag står for dør hjemme i Norge. Ouff.





Signatur

countryside

to eseler - Selma som klipper pannelugg - første rad - "alt for Norge"- kygo som favorittiserer tweeten min - helsesøster Live - måneskinn - sjarmerende Bath - feriemagen - en rosa bloggapp - klassisk musikk - tråkke piano - iskaffe - sol - fuglesang -lykke

Signatur

animal farm




Tjue kilometer gikk jeg på lørdag, dere.

Produktivt, simpelt. Friskt og vakkert. Men også så forbanna slitsomt.
Det var virkelig en flott lørdag. Solen stod høyt på himmelen og Margate var kommet til liv. Og vi gikk. I fire timer, til beina våre verket og kroppen hadde fått nok. Vi gikk forbi fiskere som fornøyde veivet med fiskestangen som om hvert kast var et kast nærmere fiskelykke. Vi betraktet feriemenneskene som var i full gang med å sette opp beachut'ene til årets late sommerdager. De første sandslottene var formet til hver minste detalj og noen tapre sjeler tok i bruk naturens krefter og lekte seg gjennom bølgene på det nye windsurfebrettet. Kafèfolket lot solen steke mens de sippet så forsiktig en dobbel latte og tenkte fornuftige tanker. Den deilige lyden av bølger som slo rolig inn mot stranden ble overdøvet av feite måker som gaulet våren inn. En sval bris gjorde det  hele tiden umulig å vite om man skulle kle på seg eller ikke. Og våren blomstret. Og vi ble dratt inn i den fredfulle stemningen som lå over det hele. Det var liksom oss mot verden. Og det var liksom så fint.
Oss gående.  Meg og min engelske venn. 

Påsken er her og det betyr atter en gang fullt program. Jeg har allerede fylt dagene med gode måltider, hyggelige sammenkomster, lange turer, overnattinger, et par sjokoladeplater for mye, lesing og filosofiske samtaler. De neste dagene blir hektiske, men fantastiske. I dag tar jeg turen til London for å møte Live, vi skal på konsert og utforske det London har å tilby for nattdyrene. På lørdag er det lunsj eller picnik i Hyde Park og så er det videre til historiske Bath. Jeg sleper med meg Selma på turen og sammen skal vi besøke mine fjerne slektninger og et par eseler. På torsdag tar vi reisen mot London igjen, hvor jeg gleder meg som et lite barn til å se Louise igjen og på kvelden kommer min elskede familie. Ingenting er bedre enn å være på reise og å ha ting å glede seg. 

Oppdateringer skal komme i fleng, så følg nøye med. Tanken på at jeg begynner å gjøre ting for "siste" gang her, er bare skremmende, men jeg gleder meg til å dele min siste ferie i England med dere. 
Med dette ønsker jeg alle mine kjære en fantastisk påske med stekende sol og sjokolade som smelter på tungen. 

Signatur

så mye mas

Chloe's første EP. Hva synes dere?

 

Så hva skjer i livet mitt?

10 uker til jeg skal hjem for godt. 
8 eksamener skal fullføres.
20 dager med påskeferie.
5 uker med studyleave (5 uker hvor vi kun sitter hjemme og øver til eksamenene. Og har eksamener) 
3 uker med ordentlig skole igjen.
17 dager til min fab familie kommer. 
1 dag til 1. april. 
11 dager til konsert

Så, mens de glade dager strekker seg hele veien ned til Margate, har jeg nå offisielt fått to mødre for året. Et rene galehus får'n mildt sagt si. To kvinner i sin beste alder, tre forstyrrende katter og deres abbnormale adopterte datter. Det skal også nevnes at min andre mor flyttet inn lørdagen etter at homofilt ekteskap ble legalisert i England. Men enn så mye som jeg skulle ønsket at det var tilfelle så er det altså ikke det. La oss bare gjøre lang historie kort; livet til vår nye romkamerat og tredje vogn på hjulet har mildt sagt gått i grus og nå skal hun bare få sortert livet sitt litt ut og så er hun back on track, god som ny. Uker, måneder, år. Gudene vet. 

Ellers så starter påskeferien på fredag. Jeg har også begynt å forberede meg mentalt for eksamen ved å se på Paradise Hotel og kose meg med tanken på at jeg er kompetent nok til å faktisk kunne fullføre dette og komme meg relativt godt ut av det. Har også funnet ut at å være deltager på Paradise Hotel er den beste muligheten for å bli toppblogger. Å, de høye ambisjonene mine. Skal også farge litt av håret mitt litt rødt for å øke motivasjonen. Kanskje. Og serr, takk for at dere legger igjen spor i kommentarfeltet. 



øh, okei

 

 

 

 

 

Signatur

80 dager igjen

Om jeg er redd? Ja, så absolutt. 



Det er som den følelsen av å forlate mor første dag i barnehagen. Du står der, mens regnet pøser ned og den blå parkdressen din lyser opp de grå omgivelsene rundt deg. Selv om mor nettopp brettet ermene på parkdressen godt over vottene dine, tar du forsiktig av deg den ene votten og vinker farvel. Du ser den familievennlige bilen rygge ut av parkeringsplassen, den blunker til deg, mens de store hjulene forsiktig triller gjennom en liten sølepytt. Så tar den med seg stillheten og blir tatt av tåken i det fjerne. Magen knytter seg. Du blir gjennomvåt i regnet. Alt føles så tomt.

Åtti dager er så utrolig lite. Jeg husker da jeg satt så trygt på Dattera til Hagen på Grønland og sippet svart kaffe som om det var vanlig hverdagskost. Det var akkurat varmt nok til å ikke ha på jakke og det var akkurat solfylt nok til å plassere solbrillene på toppen av hodet. Jeg liker å tro at det var en av de siste sommerdagene før høsten kom og farget de grønne omgivelsene, gule og rød. 210 dager siden, skal jeg si dere, og jeg kan fortsatt kjenne lukten av sensommer. 

Min reise siden den gang har vært så lang. Så utrolig fantastisk lang, men så idiotisk kort samtidig. Det har på ingen måte vært en forhåndsbestilt førsteklasses ferie med comfortseter og luksus hotell. Det har på ingen måte vært gull og grønne skoger. Ordet "avslappende" ble strøket fint av fra vokabularet mitt den dagen jeg satte foten på engelsk jord. Å være utslitt har aldri vært så normalt som nå.

Men så var det heller ingen femstjernes middag jeg ville ha. Jeg hadde faktisk ingen greie på hva jeg ville ha. Men det jeg nå har fått, overgår alle mine villeste fantasier. Selv om året mitt er mer som en gammel bobil på eviglange humpete landeveier, på kryss og tvers, opp og ned, har det vært en luksus i det og. Jeg har funnet et annet sted i denne verden som jeg stolt kan kalle mitt hjem. Jeg har møtt mennesker jeg bare har lyst til å holde fast på og bære på ryggen resten av livet. Mine smale øyne har fått et bredere syn på livet. Jeg har laget meg et lite liv jeg kommer til å savne for resten av livet.

Det gjør meg glad. Det gjør meg stolt, trist, fornøyd, irritert. Det gjør meg vondt, godt, utrygg, redd.  
Det gjør meg målløs.

Og det føles så uvirkelig.

Signatur

fugler og slikt

ÅÅÅÅ, kriiiiise.
Blir så gira av kommentarer at jeg fyller bloggen min med stygge, høyst forstyrrende, flaksende måker.
Gud, burde ikke vært lov å bli så smigret av blogg.no, shit jeg må få meg et liv snart. Fly baba.

God fredagskved. En ny uke er nok en gang overstått og jeg kan virkelig ikke forstå hvor tiden blir av. Det har vært mye skole i det siste, og når jeg sier "mye skole" så mener jeg da selvfølgelig i forhold til at jeg har flere fritimer enn skoletimer og lekser i to av fire fag. For å si det sånn, det kjennes på kroppen at eksamenene nærmer seg. Har kjøpt meg noen fine skrivebøker og penner iallefall. Snakk om å kjøpe seg motivasjon, ikke rart at jeg driver å sutrer over min beinslanke lommebok hele tiden.

Søndagens ekskursjon var tipp topp tommel opp. Tok med meg Petrea og vi dro sammen med min kjære vertsmor og hennes venn, for å se ingen ringere enn One Republic. Wow, for fab. Med en meget akseptabel gatepris på 550 kr for to billetter, dødsgod stemning og godt selskap, var det å se One Republic live en opplevelse uten like. Blant stinkende armhuler, stygge bitchblikk og svette rygger, skrudde vi på moves'a og X-factor stemmene, og som dere vet, når Susi er i danseslaget da er det virkelig ingen nåde.
Lykke.

Denne helgen skal jeg prøve å ta igjen tapt søvn. Ettersom jeg har begitt meg selv ut på et rense-kroppen opplegg, er det ingen usunne ting på 14 dager, så jeg tenker egentlig bare å begrave meg på rommet mitt de neste 72 timene. Det triste er at jeg faktisk må begrave meg, fordi det ser genuint ut som det har vært en eksplosjon der inne. I morgen skal jeg fiske frem et reflektert innlegg ettersom min walking dead tilværelse denne uken har gitt meg mye tid til å filosofere over verdens hemeligheter og livets skatter. Skal også fjerne de motbydelige fuglene. Blir helt dårlig. 

stay tuned og party hard

yo

Signatur

andpusten


Ta gjerne å klikk dere inn på denne linken å hør på noen av sangene til venninnen min  https://soundcloud.com/chloemay-1/hope-original-demoHva synes dere? (hennes musikalskeverk til hver minste bokstav) Og hvordan faller bildene i smak, folks. Dejavu fra gode gamle dager?


så utrolig trøtt.
I dag er jeg så trøtt at øynene mine ikke synes. De er serr ikke en gang en strek, de er rett og slett helt gone. Den siste uken har virkelig tatt på og jeg har ikke fått en eneste pause. Tennisen var enkelt og greit helt fantastisk. Spiste meg smellfeit på tre retters middag i London med min kjære vertsmor og vi koste oss masse mens Agassi og Sampras imponerte oss slag etter slag. Det ekke hverdag en får muligheten til å se to legender på så nært hold. Blimey. Onsdag bød på dødsgod stemning på Wembley. Blant de 68 000 tilskuerne som var til stedet under kampen, var vi de fire andpustne og svette ungdommene som kom dampende inn på stadioen ti min for sent. Det skal sies at vi var i London to timer for tidlig, og hvordan vi klarte å sitte på undergrounden da kampen ble blåst i gang, har jeg virkelig ingen peiling på. Med seieren i boks og nye heiarop, dro vi fornøyde hjem. Både fredagskvelden og lørdagskvelden var enkelt og greit en stor fest for å oppsummere det med færrest mulig overdrevne ord. Har snoozet i hele dag og holder meg nå våken til poledancing før jeg ikveld kryper velfortjent under dyna. Må også bare si at bloggen har gjort meg ganske så gira ettersom noen meget generøse (fremmede, faktisk) mennesker har lagt igjen noen altfor hyggelige spor. kyss kyss




Signatur

black and white



uendelig (ʉˈendəlɪ
adjektiv

som er (nesten) uten ende Verdensrommet er uendelig.
Signatur

carpe the hell out of diem

så grusomt dypt.

Utveksling er som å ha kontinuerlig PMS i et helt år. Det er en berg og dalbane av følelser.  Det er en togreise fra holdeplass til holdeplass, hvor neste stopp alltid er enda litt mer følelsesladet. Du vet det fordi du er blitt fortalt det på forhånd, du vet det fordi du er et levende eksempel. Men så en dag bråstanser toget. Ingen fortalte deg dette, ingen forberedte deg. Reisen din bråstanser, du blir plassert i intet, du er helt alene, et sted mellom følelser. Solen gjemmer seg bak grå skyer og vinden river av hatten på en stakkarslig mann. Dagen er en onsdag. Og denne onsdagen føler du ingenting. 

Hvordan er det å ikke føle noen ting? Du vet ikke. Din likegyldighet skinner som sola på en solskinnsdag og lyser opp som en lommelykt i mørket, svaret står skrevet tykt med svart tusj i panna di. Allikevel har du ingen anelse. Du vil ikke hjem. Men du vil ikke bli. Du vil ikke bli sett. Men du vil ikke gjemme deg. Det eneste du ønsker er et lite høydepunkt. En liten hendelse som kan skape en liten kurve på den eller så flate, linære linjen å gjøre dagen litt meningsfull. Idag er du for sliten til å gjøre det selv. Du er for sliten til å vende om tankegangen din og sette ønskene dine i aksjon. Du gjør det nemlig alltid. Dagen passerer i sneglefart. Det finnes ingen motivasjon å hente. Menneskene rundt deg gjør ingen forskjell. Antageligvis fordi de ikke ser ditt behov for en klem, en god vits, et lite kompliment eller en hånlig klapp på skulderen. Du tenker på de fantastiske menneskene der hjemme som farger dagene dine i tusen forskjellige feite pastell farger. Du sukker oppgitt.

Det er klart at den enorme mengden av PMS følelser er en pain in the ass, men du innser at det å ikke føle noe overgår absolutt alt. Plutselig setter du spørsmål på dine ambisjoner, evner og tilværelse. Du går deg vill i en labyrint av tanker og møter på hindrer som får deg stuck. Tiden står stille og du prøver desperat å lete deg tilbake til dit du en gang var. Plutselig mister du taket på deg selv. Du mister taket på både mål og mening.

Du trekker pusten. 

Klar, ferdig, sjakk. Pust, slapp av start der du slapp.

Så skriver du for å få ut følelsene du ikke følte.
Du føler en lettelse.
Og det føles lettende å føle noe. 
Med det lukker du øynene, fester setebeltet og fortsetter reisen.

Signatur

melkehjerte

God søndagsmorgen,

Helgen går mot slutten og en ny uke står for dør. Vi er allerede i begynnelsen av mars noe som betyr tre og en halv måned igjen til hjemreise. Aka. snart hundre dager igjen.. Shit.  Tenkte at jeg idag skulle prøve meg på en dag-for-dag oppdatering, ettersom det ser ut til å funke meget godt for alle toppbloggerne. Forventer nå at lesertallet skyter til værs og at Nelly sponser meg asap. Herregud, må serr slutte.

Denne helgen har vært fullpakket av planer og jeg har fått gjort utrolig mye. Tiltross for at jeg fortsatt har vært relativt søvnløs etter Brighton, så har jeg virkelig holdt meg våken til the very end (lol). Fredagen bød på god dans i selveste hjerte av Margate, hvor kveldens musikk var swing med en klype god beat. Det hjalp virkelig ikke å kunne burlesque eller pole her ass og tiltross for den økende kroppskordinasjonen jeg har fått, så er og forblir swing noe jeg virkelig ikke takler. Etter noen svette timer med spotlight på dansegulvet, tok vi oss en tur til den lokale puben. Et fantastisk sjarmerende sted som en gang i tiden var et lite bibliotek, men som nå er gjort om til en pub. Hele stedet var dekket av bøker i alle forskjellige sjangrer og størrelser. Alt var vintage. Man kan sitte der, lese bok, leie eller kjøpe hvis man har lyst til det. Et lite og intimt sted med livemusikk og hyggelig atmosfære. Skal definitivt sitte der i fremtiden å sippe kaffe, lese og gjøre lekser. Jeg sov over hos venninnen min og var godt fornøyd med kveldens ekskursjoner. 

//Canon Eos 500d, 30x zoom. kødda.   Iphone. 5.    C.    Hvit.

På lørdagen var jeg med en venninne. Hun skal gi ut plate snart og jeg skal ta coverbilde til platen (Endelig får jeg bruk for mine lange erfaringer med photoshoot i hagen). Venninnen min komponerer sangene selv, både synger og spiller, og holder nå på å mikse og spille inn de siste låtene i studio med en proff produsent.  Sangene hennes er utrolig bra og veldig indieinspirert.  Albumet heter "Hold." og dette er noen av bildene vi ble inspirert av. Wow, gleder meg til dette. Er mildt sagt stoked. Elsker småprosjekter som dette. 

Lørdagskvelden var minst like bra som fredagskvelden. Jeg dro ut med noen av jentene og møtte opp med noen venner. Vi hadde det utrolig bra og koste oss rett og slett gløgg i hjel. Liker veldig godt at jeg henger mye med briter nå og at ting ikke føles unaturlig eller ukomfortabelt ut. Livet smiler. Idag er det leksetid og tennis, og jeg skal prøve å lade opp til tennismatchene imorgen. Drar med vertsmor inn til London for å se blant annet Agassi og Sampras, ekte legender. Tror det blir relativt konge.


Denne pakken her fortjener også å komme på trykk. Den lå på senga mi en trist torsdagskveld da jeg kom hjem fra en dårlig dag på skolen. Enkelt og greit, både gledet og varmet den mitt hjerte.  Så sinnsykt fint det er å vite at jeg har noen der hjemme som sender meg norsk sjokolade og noen varmende ord. Takk for at dere er så gode, Siri og Regine.  

Susanne out.





Signatur

pip pip

Tenkte jeg bare skulle gi en kjapp liten oppdatering om at Susi lever i sitt aller beste velgående. Våren titter smått frem blant regnfulle dager her i Marghetto og jaggu meg har jeg fått æren av å se et lite snev av ekte solskinn også. Jeg er nå godt inn i første uke etter en svært underholdende og minnerik ferie i Brighton. Den ellers så anorektiske lommeboken min spyttet aktivt ut penger under mitt opphold i englands søteste kystby, og selv om den var i godt selskap av fem andre fattigluser, så må jeg innrømme at jeg nå føler meg ganske maktesløs og naken. Når jeg ser tilbake og tenker over det så frister det å si at det var selvfølgelig verdt det. Tiltross for at jeg kanskje (ikke) kunne spart meg selv for et par fattige shawarmaer på den lokale kebeabsjappa, så er jeg faktisk genuint fornøyd med å sprenge budsjettet mitt og gå i minus. Gleden er på min side. Men med 18 biter maki for hele 60 kr (!!!!!!), deilig solskinn mitt i fleisen, stilfulle homser, fullpakkede karaokebarer, intime sidegater, gjennomførte grafittimalte vegger, chillern atmosfære og sjarmerende kafeer på hvert eneste hjørnet, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ble gay for Brighton. Takk Brighton, for at du får ut skaphipsteren i meg. 

 



Ellers går skolen helt alright. Jeg har nå tatt skrittet videre fra Pole Dancing og har prøvd meg på en time med intens Burlesque. Og vet dere hva folkens, jeg liker'e. Dagene mine er nå fylt med harmoniske yoga, voldsom rugby, svette daglige treningssenter økter, heftig pole dancing, klasking av tennisballer og intim burlesque. Mer fargerikt blir det ikke. Neste uke står England - Danmark og profesjonell tenniskamp i London for dør. Åjada, dette gleder jeg meg til skal du tro. 

Ps. Trenger ei litta veiledning på hvordan få denne bloggen til topps asap? Det jeg holder på med nå funker iallefall ikke ettersom lesertallet bare synker og synker, og det stinker grusomt null lesere i nærmeste fremtid. Kanskje jeg skal ta hintet istedenfor? kafan.

jesus christ så desp. LEGGETID.

Signatur

solskinn

 



Halla,

Nå har vinterferien startet og feriemodusen er slått på for fullt. Oppdateringene i det siste har vært minimale og jeg har funnet ut at jeg virkelig må steppe opp gamet hvis jeg skal nå toppen. Noe jeg selvfølgelig skal. Nyttårsforesett #1. I nuet sitter jeg i stua og tenker svært få kloke tanker. Julie ligger og snorker på rommet mitt, mens de tre kattene flokker seg rundt meg, hveser og er generelt gående allergibomber. Ja, elveblesten, velkommen tilbake. I've been expecting you. 

For to helger siden var jeg i London å møtte noen av jentene. Var meget fornøyd med turens resultater og koste meg for mye med kveldens- og dagen derpå's ekskursjoner. Det er virkelig ingenting som er mer fabelaktig enn en gruppe lost nordstrandsjenter som har absolutt ingen mål og mening med jentetur til London. Det er få som klarer å bytte pass, ende opp russisk på en pappeske, gå rundt timesvis i høye heler og extentions (men likevel fortsatt se så smashing ut) munche så mye Mc'ern og ha det så usedvanlig hyggelig, samtidig. Wow, jeg gleder meg til å komme hjem til disse sjukingene.

I det siste har jeg gjort ganske mye. Jeg har blitt invitert til forskjellige ting som bursdagsmiddag, gatherings, overnattinger og filmkvelder, og det er så utrolig hyggelig. I tillegg har været i England fått en drastisk vending og i dag er et godt eksemplar på at solen endelig skinner og skaper fred over Marghetto. Når margate smiler så kan jeg ikke la være å trekke litt på smilebåndet sjæl. Ingenting er bedre enn å gå langs sandstranden mens solen steker i ryggen, og gode låter spilles av og tar deg med til en harmonisk tilstand full av hvite duer og fargerike blomster så langt du kan se. Hvem skulle trodd at en kunne forelske seg i dette stedet.  I morgen skal jeg til Brighton med seks andre jenter. Vi har leid et lavbudsjett hostel og fått togbilletter til minstepris. Allikevel klarer vi av en eller annen grunn å være så short på penger at Gudene vet hvor de er blitt av.  Gira på ferie og reise er vi iallefall, så vi får se hva vi får skrapt sammen. 

Snakkes snart.

Signatur

fem måneder

Vi er nå godt inni første måned av 2014 og jeg har selvfølgelig ny galskap på lager å fortelle dere. 
Susanne har tatt et stort steg for menneskeheten og intergrert seg enda litt mer med sine medmennesker. Søndag var den store dagen da hun farget sitt brune hår. En gigantisk ettervekst sier dere? Å neida, dette er et ekte engelsk fenomen, utført elegant av en vaskeekte brite. Med denne gjennomflørte ombre look'en glir Susanne, fornøyd, rett inn i mengden. Det føles deilig.


Tiden flyr avgårde og dagene går i ett.  Jeg er allerede meget tilfredstilt med nyåret og har fått gjort relativt mye ut av den ellers så triste januar måneden. Da snakker vi mye sprell som en tjuefiretimers lang reise hjem fra FANTASTISKE Argentina, hele to begivenhetsfulle Londonturer (Takker Askim for en meget positiv hipstersk innflytelse), et par desperate kupp fra januarsalget, et lattermildt teselskap, en drastisk hårforandring, noen koselige overnattinger, noen hyggelige gatherings, en magisk tur til Harry Potter land (!!!!) og et par restaurantbesøk for mye.

 


Lommeboka mi fortsetter med å lide av kronisk bulimi, spesielt nå som bankautomaten slukte mitt eneste verdifulle bankkort og jeg har nå klart å leve på lavbudsjett 50 kroner. Mobilen min har gjort sitt ypperste i hele to og et halvt år og overlevd ekstreme tilstander, men sovnet dessverre stille inn på lørdag. Takk for nu. Det engelske været har bokstavelig talt PMS, blanke tentamener er fornøyd levert inn, musikk er blitt min nye lidenskap, mango smoothie slukker tørsten, nesa renner konstant (takk peppa pig for snytepapir), Goodreads har fått meg hekta (Add meg) og årets festival line-ups får meg til å gispe etter luft daglig. Mitt nye kallenavn er også blitt "chinese-susanne", og jeg er meget tilsfredstilt med det stadige økende antall mennesker som tar i bruk dette navnet daglig. 
Ellers har jeg det relativt decent. 

Fremover er planene mange. Men til nå nyter jeg min avhengighet av årets offisielt morsomste spill "Flappy Bird."

Ps. Thea og louigi, dere er mine inspirasjonskilder. Takk for deres modellske nervær. 

Signatur

recap

Nå sitter jeg på rommet mitt og blar gjennom gamle tekster og bilder, mens jeg krymper meg sammen under dynen og lar spotify by på det beste av magisk fransk musikk. Tankene mine flyr tilbake til sene sommerkvelder, altfor lange jobbdager, kafebesøk på grunerløkka, slitne festival jenter, blått blankt hav så langt du kan se, sommerbris og solnedgang, sushi på aker brygge og saltvannshår. Jeg husker den kriblende følelsen av sommerfuglene som fløy rundt i magen da jeg stod på flyplassen for å si farvel. Alle følelsene. Spenningen, gleden og felleskapet jeg følte da vi først landet i England med en god gjeng av eventyrlystne utvekslingsstudenter. Jeg hadde ingen anelse.

 

Så spoler jeg fremover i tid og lar "Comptine d'un autre été, l'après-midi" ta meg med tilbake til en uforglemmelig jul i tangoens hjemland. Jeg drømmer meg bort i hetedager, den velkjente utenlandske gatelukten, et dusin emosjonelle og høylytte latinere, feite smakfulle biffstykker, sjarmerende små byer, saftige empanadas, utallige sevenup flasker, festing på ekte latinamerikansk vis, det sterke familiebåndet, de tradisjonelle levemåtene, verdiene og skikkene. 





Jeg stopper opp. Lytter til stillheten mens en ny melodi sakte toner inn og former enda en ballade. Jeg legger hodet på puta mi mens jeg ser oppi taket. Et halvt år er gått. Et relativt enkelt regnestykke tenker du, men jeg tar meg allikevel friheten og skriver det ned. Jeg har en stor trang for å putte slike absurde ting inn med teskje, så jeg får smake ordentlig på det, og kan forbede meg mentalt på å ikke få totalt noia av det faktum at det kun er et halvt år igjen.  Alle opplevelsene jeg har fått oppleve, alle mulighetene jeg har grepet, alle sjansene jeg har tatt og alle stegene jeg har gått. Jeg er søren meg halvveis. 

Signatur

Fly baba, fly

Og da befinner Susi seg på flyplassen med en feit baguett i den ene hånden (servert av en liten, skalla, homofil russer)  og Walters Mandler i den andre. Etter mye om og men og diverse former for stressattack, klarte hun å fumle seg gjennom hjerte av London til et levende kaos av reiselystne sjeler.

Dagene har gått så utrolig fort og jeg kan ikke tro at jeg endelig sitter her på starten av 16 timers lang reise. Det er noe helt magisk ved det å være her helt alene. Atmosfæren her er fantastisk, juledekorasjonene er mange og, i motsetning til ramsgate, vel gjennomtenkte, og det kribler så utrolig i magen. Jeg kan ikke vente til jeg får se den legendariske familien min igjen. Dessverre for meg, kan det hende at jeg må reise hele veien alene, men jeg har tro på at jule spiriten bringer oss sammen og forhindrer eventuelle ensomme timer for en liten asiater.  


Dette er min awesome venn David. Han minner litt om en fyr tatt ut fra et dårlig boyband fra sekstitallet. Eller et dovendyr.
Eller så er det bare det at han ser konstant høy ut. Uansett, han er rå.


Her hadde vi juleverksted.

Pole-dancing er over, et halvt år på engelsk skole er ferdiggjort, julekort er skrevet, gaver er pakket inn, avskjeder er tatt og Rugby er blitt min nye sport. Snart er det check-in og nervene er på vei tilbake. Det store spørsmålet er; vil jeg se tre nydelige mennesker der eller ikke. Jeg legger herved sjelen min i juleåndene nå og krysser fingrene for en happy ending

Merry Christmas.

Signatur

jeg vant jeg vant, hva vant jeg nå da?



fem dager igjen. gira.
ps. noen ideer til navn? 

Signatur

et smil og sånt

Plutselig ville jeg bare skrive. Sette ord på de absurde tankene mine. Putte de inn i en uforståelig kontekst og leke meg gjennom et mønster av sammensatte bokstaver. Det skulle ikke være noe mening med teksten. Det skulle bare være en vakker sammensetning av bokstaver, ord og setninger.



Jeg prøver å ignorere det faktum av at Spotify stopper opp med jevne mellomrom og skaper hull i harmonien. Jeg lar låtene smyge seg gjennom øregangen og kjenner de legge seg som et tynt lag under huden. På overflaten ser  jeg de små "gåsene" dukke opp en etter en. Det er fint. "Spis Din Syvende Sans" er et evig mesterverk laget av to legender. Ingen over, ingen under. En klasse for seg selv. Jeg lurer på hvor mange ganger denne sangen har reddet meg fra dypet langt der nede.

Jeg tenker på at jeg må rekke tidlig-bussen imorgen. Jeg er ingen ekspert på å busse. Jeg vet jeg ikke kommer til å rekke den. Jeg rekker den aldri.  Tid er noe jeg ikke har. Klokka har jeg aldri lært å bruke. Kanskje det er like greit at jeg løper meg svett og andpusten inn på den sene bussen. 
Kanskje kommer jeg presis. Jeg legger til en liten stum "fashionable late" i ordet presis. 
Det kan godt hende den altfor unge moren og hennes hylende unge, finner sted på tidlig bussen. Da er jeg fornøyd. 
Ingen ørepropper eller headset klarer å overdøve den velkjente, skjærende lyden av et trist barn som har en altfor stor trang til å uttrykke sin misnøye fem, seks oktaver for høyt. Det er som en eviglang symfoni av suretoner. Åh, bare tanken på det morgenmarerittet får meg til å.... Og der mistet jeg ordet. Språkforvirret. 



Grøsse. Der kom det. Så morsomt det er at jeg mister ord ettersom jeg utvider mitt vokabular nummer to. Så morsomt det er å bli engelsk. Også var det julen da. Det skjevet, norske treet i stua, får meg til å smile. Det er noe utrolig sjarmerende med et skjevt, norsk juletre. Spesielt i Engelske omgivelser. Jeg prøver å lære meg og gre håret. Jeg prøver. Alt etter sin tid. Livet smiler. Det skinner.

Jeg gir meg en klapp på skulderen. "Depth Over Distance" fyller akustikken i huset med de deiligste toner. Genialt.
Så inspirert jeg blir av juletemaet mitt på bloggen. Jaggu, skal jeg begynne å bytte design like ofte som jeg bytter underbukser.

Forandring fryder. Virkelig.

Signatur

Away With The Fairies

Julen er kommet og Ramsgate ringer den inn på sin egen usedvanlige, tacky måte. En skulle tro at julelys og juledekorasjon skulle nå deg dypt inn i hjerterota og skru på det lille du har av julestemning, -Ramsgate (Byen der skolen min er) gjør det motsatte. Billig julelys i altfor mange forskjellige farger på de mest upassende steder, understreker det beste Thanet har å by på. Gradene faller dag for dag og den fantastiske brisen fra sjøen blir bare surere og surere. Lommeboken har bulimi, solen finnes ikke lenger, stadig nye britiske venneforespørseler popper opp, dagslyset forsvinner før du har stått opp, for mange tekopper slukes og influensaen smyger seg innpå nok en gang. Det er desember og det merkes på kroppen. Fire måneder er gått. 

Siden sist jeg skrev har jeg gjort utrolig mye. Først og fremst må jeg bare si at Imagine Dragons var helt fantastisk og første rad passet meg utrolig godt. Tok masse bilder med engangskameraet så slapp av, det blir et sjukt innlegg snart. En av de beste konsertopplevelsene noensinne. Ovenfor har jeg bare lagt til noen bilder som illustrerer litt av hvert av småting som farger hverdagen min.
1. En liten pakke på min seng. Ingenting er som den fantastske følelsen av å drukne seg selv dypt inn i boblejakken, spise seg smellfeit på norsk melkesjokolade, smaken av den etterlengtende brunosten og Dr.Martens'ene som redder hipsterryktet ditt en gang for alle. Wow, den pakken der har gitt meg mye å glede meg over. 2. Dette er rommet mitt da jeg flyttet inn. 3. Her er det flotte rommet mitt på en usedvanlig sjelden god dag. 4. Dette er grunnen til at jeg alltid sitter lenge på do. HEHE. Hele doveggen er dekket av utallige konsert/festival billetter som min helt utrolig kule vertsmor har vært på. Wow, jeg kan sitte der i timesvis.


Igår dro vi på julettreshopping fordi vi var begge enige om at det lille fake treet var mer trist enn hyggelig. Vi tok saken i egne hender og dro for å kjøpe et skikkelig juletre. Vi brukte nøyaktig 25 minutter på juletreshoppingen (Inkl. selvpakking av juletreet) og var godt fornøyde da vi kom hjem. Valget falt på et norsk tre og jeg har bokstavelig talt aldri vært så nær hjemme som jeg var igår. Det var hyggelig. 

Jeg har begynt å ringe julen inn ved å bombandere meg selv med utallige julefilmer og ved å høre på julemusikk så og si hele tiden. Til min skuffelse, men Ikke overraskende, er julestemningen ikke-eksisterende med tanke på at det er ni grader ute, regn, grått vær og ikke en gang et lite spor av så mye som et snøfnugg. Treet er pyntet, The Holiday og Love Actually er ferdig sett, julekalenderene åpnes ivrig dag for dag, julegaveshoppingen går sakte men sikkert fremover og juledekorasjonene er satt frem. Så da er det ikke så mye annet å gjøre enn og håpe på at julestemningen faller på plass nokså snart. 

Ellers er jeg godt fornøyd med å være en aktiv deltager av den lokale Pole-Dancingen's tre-ukers juleshow og koser meg ekstremt masse rundt stangen. Venner og sånt går fremover i skilpaddefart, skolen er helt descent, men livet mitt er generelt på topp. Neste helg er siste helgen før jeg drar til Argentina. Planene er allerede lagt, jeg drar til London nok en gang. PS. dette er enda et desperat forsøk på å ringe julen inn. Jeg skal ta turen innom Hyde Park og sjekke om Winter Wonderland kan få futt på sakene. 

Snakkes snart.

Signatur

pust

Og der var lesertallet nede igjen og jeg kan endelig puste lettet ut. Tenkte å gi dere en liten oppdatering og et lite tegn på at jeg fortsatt lever. Tror det er en forbannelse over meg fordi med en gang jeg kommer til en vertsfamilie stikker de til kanariøyene. Vel, who can blame them? Så da pakker jeg kofferten og gjør meg psykisk klar til vertsfamilie nr fire.  Susie på reise. 

For å gjøre mitt kompliserte utvekslings-familie-liv enklere så skal jeg gi dere et kort sammendrag. Susie kommer til sin første familie, familien drar på ferie etter noen uker og susie blir plassert i en temporary familie (Familie nr 2)for ti dager. Så drar susie tilbake til Familie nr 1. Deretter bytter hun familie og bosetter seg i en ny familie (Familie nr 3.) Fire dager senere drar denne nye familien (som er en rå dame) på ferie og susie blir plassert i enda en ny familie (familie nr 4).

For å gjøre lang historie kort; Forrige uke bodde jeg i 3/4 familier.

 

Det jeg kanskje syntes har vært mest krevende ved å være her er den evige tilpasningsprossessen. Alle familiene jeg har bodd i nå har hatt så mange forskjellige regler og livsstiler, og selv om jeg ser på meg selv som utrolig heldig som faktisk får oppleve et så mangfoldig familieliv, er det også utrolig energikrevende. Av og til skulle jeg virkelig ønske at jeg kunen lagre energi i en liten boks, å supplere den selv slik at jeg alltid får dekket samtlige behov som sosial omgang og gode karakterer, samt trene og godt forhold til familien. Men realiteten bitchslapper meg i fjeset og gjør meg nok en gang oppmerksom på at energinivået mitt kun er stabilt hvis jeg klarer å holde gode søvn- og matrutiner.

Utvekslingen min har hittil ikke vært noe annet enn et stort kaos av nye inntrykk og opplevelser, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er temmelig utslitt men glad. Akkurat nå lever jeg etter ordtaket "Alt skjer for en grunn." og tenker lyst på livet mens jeg flyr gjennom dagene på en rosa sky og gleder meg til å dra tilbake til den herlige dama mi (Ps. Det er min nye vertsfamilie; Wendy).



Her er en liten oppsummering av uken min;

Pole-dancing

Har serr meldt meg på juleshowet deres. AKA. Tre treninger på tre uker og et aldri så lite show. Jeg har allerede fått en advarsel av vertsfamilie 4 at hvis jeg begynner å få penger for det jeg gjør, så gjør jeg det galt. Dette lyder lovende.

Håndballtrening

Wow, håndball er noe for seg selv. Skal definititvt fortsette med denne sporten med tanke på at treneren er offisielt den kjekkeste franskmannen noensinne og jeg er den dårligste på det velidg interessante og mangfoldige laget. 

Hunger Games premiere 

Har ingenting annet enn å si, HERREGUD FOR EN FANTASTISK, VIDUNDERLIG, UBESKRIVELIG, RÅ, HEFTIG, NYDELIG, SINNSYKT BRA film. Det er den beste Nummer 2 filmen jeg noen gang i hele livet mitt har sett. Les alle tre bøkene fem ganger så skal du se at denne filmen reflekterer "catching fire" som et speilbilde. Det blir ikke bedre.

- Kafè med min x-vertssøster - tennistrening - linakos - britisk gathering - stort inntak av godteri - dårlig matvaner - for mange kopper med te - herlige middager - Karate Kid -

Neste uke skal jeg prøve ut Rugby, spille en fotballkamp, dra på Imagine Dragons konsert i London (!!!!!!!!!!!!!), håndballtrening og bursdag.
Livet smiler.

Signatur

En aldri så liten livsforandring

Å halla. øhm, hallo alle hundre nye fremmede. 
Må bare starte med å beklage for mine mange useriøse, interne og høyst private bilder og innlegg. Ettersom mitt eksponeringsbehov har vært under gjennomsnittlig minimal (av forståelige grunner jeg ikke behøver å nevne) og jeg har trivdes svært godt med 2-9 lesere daglig, er det ikke overraskende at jeg fikk et temmelig sjokk-amokk da jeg satt på bussen denne onsdagsmorgenen og ante fred og ingen fare. Min kjære venninne som har blitt totalt kiwifisert har klart å prestere og promotere mitt absurde mesterverk, aka bloggen, til menneskeheten. Jeg har enda ikke bestemt meg for hvor ukomfortabelt jeg synes det er på en skala fra en til ti, og jeg har virkelig vurdert å henge meg i taklampen i og med at jeg fikk en aldri så liten kritisk kommentar i mitt forrige innlegg. Men takk for spotlighten, nå er det bare å surfe videre og Anneli; helst aldri gjør det igjen. loveyou.

Før jeg kommer til poenget med dette innlegget, må jeg bare si at jeg, som den voksne bloggeren jeg er, er helt enig med min kritiske venn "H" om at et timeglass umulig kan renne over. Jeg har faktisk fundert over hva jeg mente med den metaforen (?) i hele dag og jeg kan nå konkludere med at jeg er totalt språkforvirret og har nå vanskeligheter for å forstå meg på meg selv. Dog, jeg fant ut at timeglass kan renne ut. Hvis det er noe mer riktig? Hjelp. 



Jeg skal være helt ærlig å si at forrige uke har vært den verste uken i mitt liv. Aldri noen gang har jeg vært så nære av å pakke bagen, gi opp og dra hjem. Jeg har slitt med meg selv (som jeg uttrykte i forrige innlegg) og jeg har nedprioritert nødvendige behov, som har slått ut på meg både fysisk og psykisk. Energinivået har vært på null, søvnmangelen har vært stor og matinntaket har vært for lite. Jeg mista meg selv for ei litta stund, gitt. Heldigvis merker jeg nå at jeg er på bedringensvei og krysser derfor fingrene for at dagene skal bli gradvis bedre.

Idag er det onsdag og det er min første dag i ny familie og nytt hus.  Bytte av familie skjedde igår, det skjedde brått og under tidspress, men nå har jeg offisielt pakket ut livet mitt for andre gang dette året. Livet er fylt med overraskelser og er det noe jeg har lært av å være her er det at ting går aldri etter planen. For meg handler det ikke om hva jeg har gått fra og hva jeg har kommet til. Det handler ikke om grunnen til at jeg dro eller livet jeg tror jeg kommer til å få. Det eneste jeg vet er at akkurat nå har denne byttingen hatt en positiv påvirkning på meg selv og mitt personlige indre (altfor dypt. sorry folks), og i situasjonen jeg er i gjør det virkelig en stor og viktig forskjell. 

Nå er det sengetid for tre timer siden, susanne out.

Signatur

explosion

"The struggling you do today will develop the strength you need tomorrow."

Du vil at alt skal være bra. Du overbeviser deg selv at alt er bra. Alt er fint, bedre enn forventet,så bra som du kan få det.
Sammenliknet med andre som ogå er i din "situasjon", føles det både bortskjemt og flaut å klage. Du prøver å være sterk, prøver å tenke positivt, prøver å gjøre det beste ut av hver eneste situasjon. Du lærer å sette pris på dine egenskaper og det du mestrer. Du vil ikke vise svakhet og du er ofte fornøyd med egen innsats. Du ignorerer små ting som prøver å trekke deg ned, du tilpasser deg, du aksepterer dårlige dager og at du ting ikke alltid går din vei. Du ler vekk dårlige følelser og smiler for å overbevise deg selv om at du behersker dette. Du fokuserer på å fylle dagene, finne ting å glede seg til, jobbe hardt så tiden går, samtidig som du husker på å ha det gøy og nyte livet. Så kommer det til et punkt hvor alt baller på seg. 
Energinivået og konkurranse instinktet ditt sier "dette klarer du", mens kroppen og hodet ditt kollapser sammen.
-
Timeglasset renner over, pinnen knekker og fjellet raser. 
- 



Energinivået ditt faller mens du sakte men sikkert ser at personligheten din slukner. Problemene dukker opp på rekke og rad. Du må kjempe. Du må komprimisere, tilpasse og akseptere. Du er ikke trygg noen steder. Hver dag er en ny tilpasningsprosess. Det er utmattende og du merker at du har større vanskeligheter for å henge med i tiden. Tiden flyr av gårde men du står fast. Hvor blir det av dagene? Hvor blir det av livsgleden, hvor blir det av deg selv?

-

Hvem er du, igjen?
-



Kroppen din sier slapp av, hodet ditt vil ta en dag om gangen. Som en helhet, klarer du ingen av delene. Mageknipet danner knuter som gir deg gåsehud i hele kroppen. Hver dag er en kamp. Livsgleden slukner sakte ut, et lite vindpust og den er borte. Du klamrer deg fast til det lille du har av selvtillit, det lille du har av bekreftelse på hvem du er, i håp om at vinden ikke blir for sterk og river deg over ende. Det er ikke lenger snakk om å være bekymret om hvem du vil være, hvordan du vil opptre eller hva folk skal tenke om du. Det er snakk om hvem du er og hva du kan gjøre for at det inni deg kan gjøre deg sterkere istedenfor å rive deg ned. Den dårlige magefølelsen gir deg en følelse av å aldri bli mett. Du føler deg ikke komplett, du føler deg kvalm. Allikevel gjør denne følelsen deg en tjeneste. Den minner deg på alt det gode, trygge og fantastiske du har hjemme. Men den minner deg også på hvor mye du savner det og hvor enkelt det er å gi opp alt det du har dratt for. 
-
Du er lei av å kjempe. Det er lov å gråte. Du har vært så sterk så lenge. At andre har det verre enn deg, er lagt på hylla. 
For første gang skjønner du hvor viktig det er å fokusere på at du selv sliter og at du har det ille uansett hvilken situasjon andre er i. Du klarer ikke å gi like mye av deg selv, du klarer ikke å beherske oppgavene like godt, du føler deg konstant utslitt og konstant usikker. Lengselen etter energi, etter overskudd, er så uendelig stor.
Men lengselen av trygghet og selskap er større. 
Følelsen av å være ensom hindrer deg i å godta dårlige tider. Den drar deg lengere ned og du er hver dag redd for å bli stuck. Du vet lyset er på den andre siden av tunnelen. Du går og går men tunnelen virker så uendelig, håpløs lang. Men du vet du skal nå den. Du lærer å sette pris på små ting i hverdagen som pusher deg et skritt videre fremover. Du lærer å stole på deg selv, tro på deg selv og kjempe for deg selv. 
Du lærer å glede deg til noe.

 

 

Perioden du er i forteller deg at det er lov å slippe ut følelser, det er lov å ikke ha det fint. Det er klart du vet at det ikke er verdens undergang. Følelsen av å mangle energi og være ensom er bare så hjerteskjærende. Men du har ikke tid til å synes synd på deg selv. Dette er ditt valg, du har kommet langt, du er sterk, du vet de gode tidene vil komme og du er på vei. 
Tiden leger alle sår, er det noe som heter. Akkurat nå skulle du bare ønske at tiden var litt raskere. 
Såret ditt svir og det trenger plaster, varme og beskyttelse.

Men du vet at  innerst inne at alt dette er bra for deg.
Fordi selv om dagene kan virke lange og utmattende, og du føler at du mister mål og mening med livet, har du fått en livsviktig "wake-up call";
Mat kommer ikke alltid på sølvfat og livet er ikke alltid en dans på roser. 
Det er de tøffeste oppoverbakkene som gjør deg sterkere.

Signatur

Good gracious

Kroppen min bare vokser og vokser for hver dag, og jeg er nå helt sikker på at jeg kommer til å rulle hjem. Har fortsattt oppblåst mage tre dager etter at vi spiste deilig Thai mat for fjerde gang ute i Central London, og det har fått meg til å innse at magen min ikke er oppblåst men at den faktisk er sånn. #Deprimerende. Skal trene idag.

Nå er skolen i gang og den fantastiske ferien jeg har vært på er fortid. Tiden går så altfor fort og julen står for dør om kun en måned, selv om butikkene også i år har misforstått og solgt adventskalenderen siden september. Den siste uken har jeg vært på diverse museum, ridd på hest, bodd alene i London, vært på britisk halloweenparty, shoppet for mye, blitt lommekjent i Londons hipstergater, kjøpt analogt kamera, spist for mye Thai mai, vært på markeder, lest bok og blitt feit. Tenker jeg bare skal legge til litt bilder å fortelle derifra om hva slags galskap jeg har drevet med denne ferien.


Dette bilde er en klassiker. Her ser det ut som jeg gallopperer veldig fort og jeg ser rett og slett ut som en erfaren meget god rytter. All creds for det. Historien bak bildet er nonelunde annerledes og handler basically om at jeg tørker på meg et smil for å skjule den endeløse frykten av å dø, samtidig som jeg konsentrerer meg om å puste og kjenner hendene mine bli klamme rundt heste halsbåndet eller hva søren. Attpåtil prøver jeg forsiktig å lene meg fremover for å gi den et hånlig klapp på skulderen mens jeg ber til Gud om at han må love meg en flott begravelse uansett hvilken most tilstand jeg kommer i.
Tror hesten aldri har blitt ridd så sakte før.


Dette er en aldri så liten kollasje av meg og hesten. Behind the scenes.
Stedet vi var på var nydelig. Naturen var i alle regnbuensfarger og om kveldene var det så stille at vi kun kunne høre lyder fra dyrene som gjemte seg i skogen. Jeg og Lina tok også turen ned til villagen som bestod av en liten dam og fem koselige puber, et par restauranter og en liten dagligvarebutikk.


Her er meg og Selma i offisielt mitt favorittsted i London. Camden Market. Atmosfæren er fantastisk, de små matbodene fyller markedet med all slags lukter og smaker. Folkene er glade og imøtekommende. Pruting er barnemat og utvalget av ting er endeløs. Wipster og munche sted #1 Ps. Har på meg min nye skjorte som jeg er storfornøyd med.

På onsdagen tok jeg turen til Central London for å sjekke inn i leiligheten jeg og Selma leide. Leiligheten var offisielt den minste leiligheten noensinne og doen var gjemt bak en skapdør. Vinduet gikk hverken opp eller igjen og om nettene var det minst fire høylytte politibiler som raste avgårde og vekket oss. Det var varmekabler i gulvet som gjorde leiligheten glovarm og vi var farlig nær å dø av pusteproblemer flere ganger. I tillegg var det fysisk umulig for to jenter å stå på gulvet samtidig med tanke på de få kvadratmeterene det bestod av. Ettersom Lina ankom litt senere ble det bare enda mer "crowded" og jeg koste meg med herlig spooning i den nederste delen av køyesenga. Så surrete som vi er, klarte vi også å glemme nøkkelen i leiligheten og var stuck med det multikulturellesamfunnet utenfor. Det var virkelig en opplevelse for to. Greia var at  vi bodde i South East London og det var som å bo midt i Grønland i Oslo x4. Jalla sjappene dekorerte veien utenfor leiligheten og vi var godt fornøyde med den gode utsikten til dressjappa og den store turbanen ovenfor gata.


Denne gangen prøvde jeg å få mest mulig ut av turen og vi opplevde både de standard turisttingene og andre skjulte skatter. Her er en av de mange store vintagebutikkene som gjorde meg forelsket. Vi fant virkelig det perfekte sted for en  vaskeekte fashionipster. 

Gaten heter Brick Lane og det var så utrolig mange fine steder å spise og shoppe. Dagene har rett og slett vært helt fantastiske og for første gang i mitt hele utvekslingsår har jeg faktisk vært genuint lykkelig. I tillegg kom jeg hjem til et utrolig søtt brev fra min kjære Thea Sofie og livet er nå overkommelig bra. 

Signatur

London's skatter

Heihei, hallo.

Høstferien er startet og SUSSA er i London. SURPRISE. Tro det eller ei, men etter en minnerik britisk overnatting #2, har Susanne plassert både seg selv og Lina på en liten "homefarm" ca. tjue min unna central London. Det krevde mye energi. Vi snakker bl.a. pakking under 15 min, null sminke, store disturbing kviser, alarm kl sju om morgenen, for å så klare å transportere seg på turistifistisk vis gjennom Londons hjerte til dette nydelige stedet. I tillegg klarte hun bl.a. å prestere, på et mystifistisk vis, å dra til London for ti dager med hele 60 kr på kortet. Men tro meg alt styret var verdt det. Ps. Send gjerne litt cash i posten. 


Her har Susanne tatt skrittet et steg lengere som å faktisk gjøre noe fornuftig med hennes besøk denne gangen. Ri på hest f.eks. Huset er kjempestort og utrolig typisk britisk "countryside" hus. Her har vi både biljardbord, et lite utendørs svømmebasseng, en stall med fire gigantiske hester, tre kosete hunder, et par hvite duer,  flere "hestebaner" (?!) som jeg liker å kalle det (hjelp meg litt ut a, folks), epler-/plomme-/pæretrær og diverse bærbusker og smakfulle sopp og en NYDELIG skog dekket i alle høstens farger. 




 I dag stakk vi til et slott, der vi hører hjemme, naturligvis. Dette slottet var helt utrolig, fantastisk, detaljerikt og gigantisk på en og samme tid. Slottet er på en måte "feriehuset" til Dronningen og jeg var storfornøyd med dagens turistattraksjon. Vi spiste lunsj på en koselig Thai resturant og gikk litt rundt i den sjarmerende byen med en saftig cupcake i hånden. På kvelden gikk vi ned til "byen" hvor det ikke finnes en levende sjel. Kan vel si at høydepunktet med turen var å stjele to epler. 



Imorgen skal vi ri enda mer på hestene, dra til et fashion/art museum i Central London og spise middag ute med resten av familien. Livet er på topp.

Signatur

Send meg post

Oi, 

Oi, oi, oi, oi. 

Sussa/Bassa/Suzi/Susan (Takk Anita)/ VerdensBeste er tilbake med oppdateringen dere alle har ventet på. Mens nifem jentene slipper dekknavn, NB Gossip er blitt grunnlagt nok en gang og revyfestene er startet for fullt, tar jeg med en sip av tekopp nr 3 mens jeg overbeviser meg selv om at jeg faktisk klarer meg midt på treet.  Dog, jeg finner det litt vanskelig å være i "slummen" (Som NB eliten fint ville kalt det) nå som NB Gossip har fått farten på sakene igjen. Vel, jeg får vel lære av Frk. Stendal og lage meg account å sende inn imaginære fantasier om eventuelle hendelser. Uppereast, se opp for saftig gossip fra Brooklyn. Tilfredsgaranti.

Forrige helg tilbrakte jeg i London med fire andre utvekslingsstudenter fra Speak. Vi leide en crappy  intim leilighet i London øst for 170 kr per pers. To dobbelsenger, en treplanke som skulle ligne en seng, et sammenklemt kjøkken, gratis cereal og et bad som lakk. Var storfornøyd. 

På lørdagen møtte vi Bath jentene og spiste en delightful lunsj. Vi shoppet i Oxford street og sjekket inn i leiligheten. Senere dro noen av oss på Jay-Z konsert mens resten trasket rundt i Londons gater på jakt etter en hyggelig restaurant. Vi var alle enige om at vi hadde hatt en flott dag. Søndagen var fylt av dårlig shopping på et gigasenter (skuffet over mine shoppingevner) og generelt masse spising. Storfornøyde vendte vi hjem etter en tårevåt (nei.) avskjed. 

London er virkelig fantastisk, får ikke nok. Om to uker stikker jeg og Selma tilbake og er der i tre netter. Jeg skal love dere en saftig oppdatering og mye sprell.


Denne uken har jeg spist for mye dritt med Dominika som er så og si min eneste jente venn på skolen. Spising er serriøst story of my life. 
Til venstre unner Dominika seg en tørr regnbue kake fordi det var tirsdag. Til høyre viser hun hvordan man spiser Sushi på slovakisk vis. Interesting.

Avslutter innegget med en lattermild påpkelse av vår alles kjære blonde, ærlige Lina.
Igår tok Lina seg friheten til å kommentere fødselsmerket mitt i pannen på en svært usedvanlig måte. "Susanne, du har en stor blå hinduflekk i panna."  Takk skal du ha og takk for denne gang.

 


 

Signatur

Strawberry Tissue

Wii,

nå har vi endelig bestilt leilighet i London for helgen. Tror dette blir toppers!  Det er en kjempeliten sentral leilighet med to dobbeltsenger og en do. Det blir deilig med nærkontakt.  <3 Hannah <3 Siri <3 Regine <3

Denne uka har vært utrolig "busy" og jeg har nå blitt smittet av den forferdelige sykdommen som lusker rundt her nede. The famous "cold".  Den består rett og slett av for mye awesomeness i både hodet, nese og kropp. Du blir bokstavelig talt tett i pappen når den angriper deg og Mjøsa er på vei ut av nesa di non-stop. Du har faktisk ingen kontroll. Takk Gud for snytepapir med jordbærlukt.


// Dette er slik vi får sykdommen

Det er hele tiden nye ting som skjer her. Hverdagen er et eventyr.  "Normalt" er ikke et ord som finnes i utvekslingsordboka. Normalt er alltid annerledes og annerledes er bra men også sinnsykt slitsomt.  Et eksempel på det var igår. Da var jeg meget annerledes.

Igår bestemte Lina seg for å sminke meg til en ekte skandinaver. She didn't accept the beautiful individual I am og tok saken bokstavelig talt i sine egne hender. Dere vet alle om de drit lame sminkevideoene som stadig kommer opp på YouTube mens du koser deg med en deilig youtubesnutt. Lina fant offisielt den lameste asiateren på hele jorda og lot seg selvfølgelig imponere. Denne unge kvinnen er den typ asiater som sminker seg som Angelina Jolie og lykkes. Det er den typen video du blir oppgitt over og helt satt ut av. Når du er ferdig med å se (som er mindre enn halvveis) tenker du for deg selv "hvilken sjuk person er dette" og "glad for at jeg har et liv". Vel, Lina tenker "Dette skal jeg utsette min eneste asiatiske venn som jeg har kjent i noen uker, for".  Takk skal du ha. Hun koste seg mens hun farget huden min hvit, gjorde øynene større, håret mitt blondt og nesa smalere. #notAsianpower.

NB: Vær forberedt på å se noen veldig "disturbing" bilder.

Ps. Jeg er veldig tøff som tør å legge ut slike bilder av meg selv.


Beklager, mamma og pappa, nå har jeg farget håret blondt også. Hva har dere utsatt dere selv for?

HERREGUD DISSE BILDENE GJØR MEG CONFUSED. COR BLIMEY!

Snakkes a

Signatur

Cor blimey!

Lik, twitre, heart,  subscribe, følg, promoter, reklamer og ikke minst DEL. Det jeg skal fortelle nå folkens, er stort. Det er større enn universet selv, det er større enn en tripple big mac meny, det er hottere enn en skål med frityrtekt chips and fish, det er kulere enn en braincooler for unødvendige 70 kr på Tusen(ikke)fryd, det er deiligere enn en hel plate DiaryMilk med Oreo, det er bedre enn den beste Ben&Jerry'sen, det er mer sexy enn Emilies profilbilde, det er saftigere enn det saftigeste pink lady eple,  det er rett og slett større enn alt dere har opplevd i livet. Det er uoppnåelig, ufattelig, ubegripelig, usannsynelig, men likevel så sant.  

Jeg, Susanne Wikborg (meg i tredje person), har ikke bare fått en E i matte denne uken, jeg har ikke bare vært inne på en tattoo&piercing salong og kommet ut som en ny person (sorry mams og papps, glemte å spørre), jeg har ikke bare jukset meg fra  2/10 til 3/10 på spanskprøven, jeg har ikke bare spilt fotball som en Gud på første fotballtrening og jeg har ikke bare flyttet inn i en ny familie (for ti dager) som jeg digger (dessverre?). MEN, jeg. Ja, meg Susanne Wikborg, etter en hardtarbeidende men godt gjennomført måned, har faktisk fått..... nå kommer det..

VENNER.

Sånn nå skal jeg gi dere litt pusterom slik at dere kan gjøre det som må til for å videreføre denne verdensviktige hendelsen.


// Min nye hostsister for ti vakre dager

Det har tatt tid.
Det har krevd mange stunder med klein stillhet og awkward atmosphere. Det har krevd mange ensomme timer med Den Slemme Asiateren hengende over meg. Det har krevd både korttriks, dårlig engelsk og elendig stedsans. Det har krevd dumme spørsmål og utilpass stalking. Det har rett og slett krevd blod, snørr og tårer.

Men nå føles det deilig. Jeg har offisielt vært med briter på fritiden og overnattet. Det har vært legen wait for it...


DARY.

Idag skal jeg ha Study Sunday med noen av utvekslingsjentene og forhåpentligvis får vi til noe deilig Sushi. Skal også prøve å bestille billetter til London og Paris så tror dette blir HEFTIG. 

Ps. alle bildene er av norske jenter. Avslutter derfor innlegget med en lokal brite og meg.

Ha en FANTASTISK søndag

 

Signatur
Les mer i arkivet » Juni 2014 » Mai 2014 » April 2014
legg meg til som venn

Hei! Denne jenta stikker til England for å leve der i året 2013/2014. Her får dere muligheten til å følge henne i minste detalj i hennes fremtidige hverdag som engelskmann. Og tro meg det vil være verdt det.


Kontakt


din epost adresse


Kategorier



hits